Med søster-restaurater i skianleggene i Avoriaz og Marrakech, er denne enkle (til St. Tropez å være) men stilige restauranten litt av en suksesshistorie. Om du vil lære hemmelighetene bak Christophe Leroys markedsdrevne matlaging, meld deg på et kurs i hans atelier de cuisine. Entusiaster har også mulighet til å spise på Leroys Les Moulins de Ramatuelle.
Livsnytere kommer fra fjern og nær for å nyte Jean-Pierre Frezias gudommelige provençale matkunst i den idylliske settingen i mas-en hans, som er plassert på en bakketopp (en mas er en tradisjonell provençal steinbygning). Med rød multefisk og spinat-cannelloni, dagens fangst stekt på grill og oppsiktsvekkende desserter, alle akkompagnert av noen særdeles fine viner, er det å spise på l’Oumède noe du må spandere på deg selv én gang i livet.
Fra april til september arrangerer Les Bateaux Verts forskjellige turer som går fra Quai Jean Jaurès på Vieux-havnen. Turene går rundt Baie des Cannebiers, Calanques de l’Estérel, Caps Camarat, Taillat og Lardier, Cannes, Îles de Lérins, Port-Cros og Porquerolles. Firmaet kjører også små ferger mellom St. Tropez, St. Raphaël, Ste-Maxime og Port Grimaud.
Rist av det hektiske maset fra Vieux-havnen i det sjarmerende gamle fiskekvartalet i La Ponche, nordøst for Vieux-havnen. Fra Quai Suffren, gå til nordenden til du kommer til Quai Jean Jaurès og Quai Frédéric Mistral, og ved Tour du Portalet, som er fra 1500-tallet, ta til høyre (øst) til fiskebukten med sandstrender. Herfra snor det seg en sti langs kysten rundt halvøya.
Denne uformelle, upretensiøse bar-restauranten er en autentisk familiedrevet affære, der bråkete og glade tropezere liker å henge. De er kjent for sitt store utvalg av sigarer, og for sine nøye tilberedte matretter: Fylte buskgresskar, artisjokk à la barigoule (en tradisjonell provençal matrett med artisjokk stekt i kjøttkraft med hvitvin), og sjømat.
Stedet er populært, så bestill på forhånd.
Cap Taillat blir beskyttet av Conservatoire du Littoral. De kjøpte den fra Club Med etter at de prøvde å gjøre den dyrebare, natur-rike kystspissen om til verdens største Club Med i 1970-årene. Den bitte lille biten med sandfylt land støtter i dag en rekke viktige habitater, fra sjøkanten til skogkledde klipper, og skjuler noen av Frankrikes sjeldneste plantearter i tillegg til en bestand av Hermann-skilpadder. Man kan komme seg dit fra Cigaro.
Da Colette returnerte til St. Tropez fra Hellas hadde hun med seg et par sandaler som hun tok med seg til skomakeren for å få reprodusert. Den skomakeren var Atelier Rondini – de har holdt åpent siden 1927, og de lager fortsatt de samme sandalene for ca. €120/950NOK. De er bare å få tak i i byen, og det er ikke mulig å få dem sendt. Om du ikke finner noen som passer er det mulig å få spesiallaget et par. Dette tar dog en uke, og du må personlig møte opp for en siste finpuss og for å hente dem.
De har litt av alt på menyen hos alltid folksomme Le Sporting, men spesialiteten er hamburger toppet med foie gras og morkel-fløtesaus. Den er overraskende god, selv om den kanskje ikke er så bra for midjemålet. Den britisk-fødte eieren serverer også fantastiske dessertpannekaker med bokhvete, gode lunsjer, og en enkel salat med parisertoast (ost med béchamel-saus, stekt over åpen varme).
Ett minus: Sigarettrøyk, spesielt i det åpne området rundt inngangen. Reservasjoner er nødvendig.
Seilbåter i origami er spesialiteten til den ungarskfødte kunstneren Ivan Hov som flyktet fra Budapest til Paris i 1956, og studerte kunst i hovedstaden før han flyttet til St. Tropez i 1968. I dag er det hundrevis av tablåer, fra store til små i størrelse, og alle har minst én (men stort sett tusenvis) av hans signatur-papirbåter, som reflekterer livet hans. Man kan se dem i verkstedet hans, eller man kan kjøpe dem – de varierer i størrelse fra ganske små til store verker som er på størrelse med en vegg.
La Tête de Chien ble oppkalt etter den legendariske hunden som nektet å spise St. Torpes sine levninger. Denne hårreisende legenden gav St. Tropez sitt navn i år 68. Etter å ha kappet hodet av en romersk offiser ved navn Torpes fordi han hadde blitt kristen, puttet keiser Nero det hodeløse liket i en liten båt sammen med en hund og en hane som skulle spise opp levningene. På mirakuløst vist kom kroppen i land i St. Tropez helt urørt, og landsbyen adopterte den hodeløse Torpes som en helgen.